Visste du at separasjonen kan miste sin rettsvirkning, og at skilsmissen kan avslås, dersom ektefellene ikke har brutt samlivet i separasjonstiden?
Adskillelseskravet innebærer at samlivet skal ha vært brutt i separasjonstiden for å få innvilget skilsmisse etter ett år. Dette har sammenheng med at formålet med separasjonsinstituttet er «å unngå overilte skilsmisser». Det godtas normalt en overgangsperiode på inntil tre måneder bofellesskap uten at separasjonen mister sin virkning.
Det fremgår av årsrapport fra Barne- ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir) for 2024 at direktoratet har laget utkast til høringsnotat om blant annet endringer i ekteskapslovens adskillelseskrav. De pekte på at «Norge har i dag et vesentlig strengere skilsmisseregelverk enn de øvrige skandinaviske landene». Gjennom deres behandling av klagesaker i separasjons- og skilsmissesaker, har de sett at adskillelseskravet og separasjonsinstituttet ikke lenger fungerer etter sin hensikt. Bufdir har derfor anbefalt departementet å se nærmere på muligheten for å forlate adskillelseskravet og separasjonsinstituttet, og erstatte dette med en ren betenkningstid for ektefellene.
Etter ekteskapsloven § 21 kan hver av ektefellene kreve skilsmisse når de har vært separert i ett år. En separasjon blir imidlertid uten rettsvirkning dersom ektefellene fortsetter eller gjenopptar samlivet. Samliv i en overgangstid inntil samlivet blir brutt, eller kortvarige forsøk på å gjenoppta samlivet, har likevel ikke denne virkningen jf. ekteskapsloven § 20 annet ledd.
Det følger av forvaltningspraksis at det normalt godtas en overgangstid på inntil tre måneder fra innvilget separasjon, slik at man gis anledning til å områ seg og anskaffe ny bolig uten at separasjonen mister sin virkning. Konsekvensen av å bli boende sammen er at man ikke vil få innvilget skilsmisse, når man søker Statsforvalteren om dette ett år senere.
Lovens krav til adskillelse er at ektefellene ikke fortsetter eller gjenopptar «samlivet». Statsforvalteren må derfor vurdere om partene rent faktisk har hatt et samliv i separasjonstiden. I mange tilfeller er dette uproblematisk. Det opplyses i søknaden at partene har flyttet fra hverandre. Dette bekreftes av vitneerklæring vedlagt søknaden, og bestrides ikke av den andre parten. Hvis partene har motstridende forklaringer, må Statsforvalteren ta stilling til hvilket faktum som skal legges til grunn. Dette er en ren bevisvurdering.
Relevante momenter i denne vurderingen er blant annet omfanget og hyppigheten av kontakten, ektefellenes hensikt med kontakten, og hvordan de har innrettet seg praktisk og økonomisk. Dersom ektefellene har barn sammen, kan det i større grad aksepteres at partene tilbringer tid sammen uten at det regnes som fortsettelse eller gjenopptakelse av samlivet. Ektefeller som har innrettet seg i klart adskilte boenheter, for eksempel i en hybelenhet i tilknytning til tidligere felles bolig, har ikke et samliv i lovens forstand.
Ektefeller som bor sammen i felles bolig som ikke er innrettet i klart adskilte boenheter, utover det som anses som «samliv i en overgangstid» eller «kortvarige forsøk på å gjenoppta samlivet», anses i utgangspunktet for å ha fortsatt eller gjenopptatt samlivet.
Et slikt bofellesskap kan unntaksvis likevel godtas, dersom det foreligger «tungtveiende grunner». Dette praktiseres strengt, og kan for eksempel foreligge ved tvist om felles bolig hvor det er foretatt aktive skritt for å få parten til å flytte ut av boligen, eller dersom partene har felles barn med spesielle behov eller alvorlig sykdom. Økonomiske forhold alene, slik som et vanskelig boligmarked, anses ikke som en tungtveiende grunn for at man har blitt boende sammen.
Skrevet av advokatfullmektig Helene C. Finsrud
Ta gjerne kontakt med Helene på tlf. 920 32 652 eller helene@tonset.no
Vi hjelper deg gjerne!